Kronprins: Til pynt, besvær eller nytte?

Forleden dag kom nyheten om at Kronprinsen skal delta i et utvalg nedsatt at næringsministeren. Sammen med andre av landets «rikeste arvinger og ledere» skal han gi råd om hva Norge skal leve av i fremtiden. Reaksjoner har ikke uteblitt og i dag avsløres det at utvelgelsen av Kronprinsen ikke var klarert med Statsministeren.

Jeg stusset også over at Kronprinsen takket ja til denne forespørselen. Som representant for Kongehuset skal han jo være politisk uavhengig. Dessuten: strengt tatt  er jo regjeringen Kongens råd. Pussig da at Kongens råd, ber om råd fra Kongens sønn…

På den annen side tenker jeg at folket investerer en del kroner i Kongehuset: apanasje, statsbesøk mv. Jeg tror oppriktig at både Kongen og Kronprinsen får mange impulser fra folk over hele landet, som er nyttige. Er det ikke da fornuftig å ta i bruk denne kompetansen og la den tilflyte en mer-eller-mindre uformell tenketank? Kan vi rett og slett betrakte dette som avkastning på investeringen i Kongehuset?

Det er sterke meninger, og jeg forstår det. Et vesentlig poeng med Kongehuset er jo at det er partipolitisk uavhengig. Er det nå uro for at Kronprinsens *autoritet* smitter over på næringsministeren, som vi ikke liker? Er det egentlig et prinsipielt problem at Kronprinsen deltar i et råd som uansett skal rådgi Kongen»? I grunnen burde Kongen være den som eventuelt har motforestillinger til dette.

Er uroen av mer pragmatisk art: Vi frykter, og liker ikke, at Kronprinsen er i ferd med å politiseres. Dersom han er like velvillig overfor en borgerlig regjering – er dette da i orden?

Når vi først har et Kongehus som vi bruker penger på, har jeg sans for at dets medlemmer bidrar til samfunnsutvikling der det er mulig. Jeg liker også at folk, også tilknyttet Kongehuset, tar i bruk kompetanse de har/opparbeider seg. Ideen til næringsministeren er god (men ikke ny), men det er kanskje formen som er feil. Men oppriktig talt – dersom dette betyr at regjeringen omsider løfter blikket og gjør seg tanker om hva Norge skal leve av i fremtiden, så tenker jeg: Jommen på tide!

Bare for vinkjennere

Nordmenn på reise

Som et tilsvar på kritikken mot manglende oppfølging av nordmenn i trøbbel i utlandet, har UD besluttet å tilby en bærbar, oppblåsbar velferdsstat nordmenn kan ta med seg på utenlandsreiser. Velferdsstaten måler 80×50 cm og får plass i en romslig ryggsekk.

– Vi har fått mange henvendelser fra nordmenn i utlandet som reagerer på manglende oppfølging når de kommer i skade for å smugle narkotika, drepe eller voldta lokalbefolkningen, sier førstekonsulent Ola Nordmann i UD.

Den bærbare velferdsstaten utløses ved å trekke i en snor. Et fullt operativt NAV-kontor, komplett med saksbehandler med sosionomkompetanse, ubegrensede økonomiske ressurser og beslutningsmyndighet over lokale politistyrker, blir da blåst opp.

Etter at den oppblåsbare velferdsstaten ble lansert, har ikke kritikken latt vente på seg. En nordmann som pådro seg syfilis på et horehus i Pattaya er traumatisert etter «en uutholdelig smertefull» ventetid på hele tre sekunder før NAV-kontoret blåste seg opp og han omsider fikk tilgang på skjema RF-0182 for refusjon av helseutgifter i utlandet.

En landsmann som nylig ble fengslet i Mekka etter å ha klatret opp på Kaba, syngende «Drita full før Drøbaksundet» i beruset tilstand, synes NAV-saksbehandleren var ufikst kledd og snakket en vanskelig dialekt. – Espressomaskinen var dessuten i ustand, påpeker mannen, som varsler søksmål.

Nordmann legger seg flat for kritikken: – Slik kan vi selvsagt ikke ha det i verdens rikeste og beste land i 2010, sier han. Men strakstiltak er ifølge Nordmann allerede satt i verk: – For å bedre kunne ta imot publikums kritikk, vil vi derfor om kort tid tilby reisende en bærbar sivilombudsmann som får plass i en romslig dameveske.

Erling Lae og integreringsdebatten

Nok en gang er det integreringsdebatt i Norge. Mye er preget av fremmedfrykt, noe av intoleranse, noe av mangel på kunnskap og noe av toleranse og respekt for individet. Høyre har nedsatt et eget utvalg som jobber med en del av disse spørsmålene. Utvalget ledes av Erling Lae – tidligere byrådsleder i Oslo og nestleder i Høyre (og søker til stilling som fylkesmann i Vestfold).

De siste dagene har Erling Lae vært invitert til en rekke studioer for å delta i debatt om integrering. Han har sagt ja. Gang på gang den siste tiden er imidlertid debattene avlyst. For til tross for at både Aps Helga Pedersen og SVs Kristin Halvorsen med brask og bram uttaler seg i avisene, så nekter de å stille til debatt mot Erling Lae. Og de slipper unna med det. Hvor i all verden har pressen gjort av seg?

Helga Pedersen burde gå litt i egen historie når hun tar til orde for at «alle skal være like». Var det ikke dét samene i sin tid ble utsatt for – gjennom den brutale fornorskningspolitikken? Kristin Halvorsen er blitt kunnskapsminister og ser dessverre ut til å følge i sine forgjengeres feilskjær: I steden for å være opptatt av hva elevene lærer og får inn i hodene sine  – kaster hun seg på debatten om hva de har/ikke har hodet.

Til debatten om hijab; når skal vi begynne å se hva som skjer? Det er jo ikke gamle damer som går rundt med hijab i Oslo sentrum. Derimot er det en håndfull unge jenter og endel jentunger. Før vi kryper ned i skyttergraver og anklager foreldre og brødre for å presse *alle* jentene til å gjøre dette; kan vi ikke tenke over at både de små og store jentene gjør som jenter alltid har gjort: Noen av de store tøffer seg og opponerer mot *samfunnet* og de mindre hermer etter sine større forbilder. Du huske vel hvordan det var da du vokste opp? Jenter som skulle bruke sminke og kle seg som de større jentene? Et litt nyere eksempel er forresten den rare debatten vi hadde for noen år siden om bare mager. Skulle jenter få lov eller ikke, til å kle seg utfordrende og gå med bare mager? Som om de ble presset til det av fedre eller eldre brødre.

Integreringsdebatt er viktig. Derfor er det synd at AP og SV feiger ut, og at pressen lar dem slippe unna. På noen områder vil det sikkert vært politisk uenighet, men jeg tror faktisk at vi ville oppdage stor enighet når debatten først kom skikkelig i gang. Med rom for refleksjon, ettertanke og kunskap.

Oppdatert:
Nå får Kristin Halvorsen refs fra sine egne for standpunktet sitt (Dagbladet papirutgaven 26. feb. – ikke på nett ennå). I tillegg har Jens Stoltenberg uttalt seg motsatt av sin nestleder: Hun vil ha nasjonalt forbud, han vil at skolene må bestemme dette selv. Da blir det mer forståelig at de ikke lenger ønsker mer debatt om denne saken.

Oppdatert II (2. mars).
Debatten tas videre i Dagsavisen og NTB (VG m.fl).

Oppdatert III (2. mars kl 14:15)
Kristin Halvorsen sier nå til NTB at Erling Lae misforstår. Det er imidlertid fortsatt SV som ikke klarer å bli enig med seg selv i denne saken. Er Halvorsen snart rede til å møte Lae til debatt om dette: ansikt-til-ansikt? Eller foretrekker hun å føre debatten i avisenes spalter?

Lufta er for alle

Husker du da vi var små. Den noen ganger frydefulle gleden ved å irritere søsken, en klassekamerat eller andre i et øyeblikks tilstand av trass, ved å veie armer og hender i fjeset på den andre. Parolen var enkel: ”Lufta er for alle. Der kan du ikke nekte meg å gjøre hva jeg vil!” Du husker sikkert også den motsatte følelsen. Det å være den som ble gjenstand for utfoldelsen av denne friheten kunne være nokså ugreit.  Avhengig av situasjonen kunne det raskt ende med mer eller mindre alvorlig håndgemeng eller en kraftig oppstramming av en mor, far eller lærer. En sjelden gang gikk det over av seg selv.

Fortsatt er lufta for alle. Vi har like stor rett til den alle som en. Det betyr likevel ikke at det er i orden å veie armer og fingre i ansiktene til hverandre. Du vet du har lov, men du vet også at du sjikanerer. Og om årsaken er at noen har sagt de vil ta lufta fra deg, skattelegge den eller på annen måte redusere den frie adgangen til luft, så er det fortsatt ikke sikkert at den klokeste reaksjonen er å oppføre seg som en unge.

Går det an å trekke en parallell fra dette til debatten om ytringsfrihet – publisering av tegninger? Sannelig om jeg vet. Det åpenbare er visst at det er korrekt å stå knallhardt på ytringsfriheten: Jeg kan si hva jeg vil, tegne hva jeg vil, publisere hva jeg vil – derfor gjør jeg det. Om du føler deg såra, trakassert eller sjikanert så er det ditt problem.

Det finnes ytringer jeg ikke liker. Det finnes holdninger jeg tar kraftig avstand fra. Jeg er likevel ikke sikkert på om bekjempelse skjer best ved frontalangrep. Er det virkelig sånn at når det kommer til ytringsfrihet så helliger målet middlet?

Totalitære absolutter er sjelden noe vi higer etter. Ytringsfriheten er imidlertid absolutt. Det er i alle fall det korrekte standpunkt i Norge i dag – stadfestet av en overveldende majoritet. Jeg drister meg til å ytre en viss reservasjon. Jeg velger meg respekt, forståelse og samtale. Dette er mine våpen i kampen for frihet, mangfold og ansvar.

Parkeringshelvete

Ville verden bli et bedre sted om vi skrudde tiden tilbake, iallefall avviklet all utvikling som har skjedd gjennom historien? Da kunne vi gå tilbake ikke bare til dampbåtenes tid, men seilskutene. Vi ville slutte å fly. Telefonene ville bli erstattet ikke bare av telegraf, men brevduer og varde-tenning på fjelltopp etter fjelltopp. Og så kunne vi begravet bilen for godt, og hentet frem den gode gamle hesten og kjerra.

Jeg setter pris på utvikling og er stadig spent på hvilke nyvinninger morgendagen bringer. Ikke minst hvordan ny kunnskap vil løse dagens utfordringer. Får vi snart hele svaret på kreftgåten? Når lander vi på mars (hva vi skal der er en helt annen sak)? Hva kommer etter Kindle, Ipad og Iphone? Når slutter vi å blogge og tvitre – og hva gjør vi isteden?

Også i dette perspektivet blir jeg irritert, skuffet og oppgitt over mangel på ambisjoner når det gjelder utvikling av biler. Ja, dagens biler forurenser og det er ikke bra. Jeg tror likevel ikke løsningen er å gjøre bilene så dyre at kun de rikeste har råd til å eie dem. Jeg ønsker heller ikke å reversere utviklingen som gjør at bevegelsesfriheten til folk reduseres. Transportmidler er bra – utviklingen går bare ikke fort nok. Joda, vi har el-biler og hybridbiler, men de er fortsatt ikke gode nok.

Regjeringens svar på problemet med at bilene forurrenser, er demotiverende og provoserende. Dette er et område hvor jeg hadde vært villig til å akseptere litt ekstra statsstøtte – til utvikling av nye og mer miljøvennlige biler. Og kanskje enda bedre: Økt avgiftsreduksjon/fritak for forurensningsfrie biler.

Regjeringen har ingen slike ambisjoner. Derimot benytter den denne anledningen til også å gå i strupen på en viktig verdi – den private eiendomsretten. Det er godt det ikke er 1. april, da hadde jeg ikke reagert. I fullt alvor ønsker altså regjeringen å avgiftsbelegge private p-plasser. De vil prøve enten A) å pålegge private eiere å innkreve en ekstra avgift, eller B) å uansett ilegge denne ekstra avgiften og ta penga sjæl.

Hrmf. Akkurat nå kjenner jeg at dette irriterer så mye at jeg ikke orker fortsette på denne posten. Tror jeg tar meg en kjøretur for å roe meg ned litt…

Borgerlig flertall – nok en gang

Det er morsomt for tiden å være med i Høyre. Etter valget har oppgangen fortsatt og spørsmålet er om vi er i ferd med å befeste et *gulv* rundt 20% . Det er bra. Så kan vi klatre videre derfra – og skape grunnlag for gjennomslag for god verdikonservativ politikk. De andre borgerlige partiene gjør det både godt og dårlig. Tilsammen har partiene flertall. Igjen.

Det som er underlig er hvordan noen maser om regjeringskonstellasjoner nå. Hallo. Det er 3,5 år til neste stortingsvalg. Riktignok kan dagens regjering ryke før den tid, men sammensetningen av Stortinget endres ikke av den grunn. Forresten, dersom regjeringen skulle ryke er det slett ikke umulig at AP tar førersetet og lener seg litt mer til sentrum enn hittil. Det vil kunne sette Krf (og V) i en vippeposisjon, og bidra til å styrke de partiene igjen. Ikke mye tror jeg, men en livsgnist som gir løft over sperregrensen.

Hvoromalltinger, jeg tror Erna og Høyre gjør lurt i å fortsette det gode arbeidet partiet nå er inne i. Snakke om egen politikk, være samarbeidsvillig og konstruktiv der det er mulig og å si klart i fra når vi er dundrende uenig. Strategien som ble fulgt i valget i fjor, basert på vedtak noen år før det, var god. Kort og godt samarbeide med alle som vil bidra til å gi landet konservativ politikk.